En stille stund er etterlengtet...

ja, lenge mellom hver gang kan jeg nok trygt si. Både liten og stor i heimen har alltid noen prosjekt på gang, og jeg har som oftest veldig mange. Ikke at det i og for seg er noe negativt, men her handler det nok mer om å få balanse i hverdagen. Med fryktelig høyt tempo på mange nivåer er man tvunget til å bremse og det så det holder. Samle seg, og roe seg. Kjenne på hva som betyr noe, hva som gir en energi, og noe tilbake.
Mitt mest usunne tips er noe jeg har drevet med den siste uka.I kampen etter å kjenne på en stille stund, helt desperat og utsulta, har jeg vært dum nok til å sitte oppe aleine når alle de andre 6 har lagt seg, og roen har senket seg over det Myklandske hjem. Hadde jeg bare sett meg berga...! Neida, satt og jeg satt med min gule lipton te, bunker med interiørblader og nøyt det alt for lenge. Så brått det var blitt lysere ute og når jeg kjente etter var jeg stup trøtt, og kreka meg opp trappa. 0430 våkna jeg av minstemann på 4 som sa som så. Det er mygg her! Jeg vil ikke sove lenger, jeg står opp! Så da sto vi opp da til ett forlatt teselskap med diverse kaos, som bar preg av at noen hadde fått det ganske travelt. Travelt med å få seg 1 1/2 times søvn.
Det ble bananer til frokost og rampete Robin  på skjermen. Lørdags morgen